Jeg skal hjem til Norge. For godt. Etter to harde måneder med tårer, slit og søvnløse netter har jeg fått nok. Kroppen min og hodet mitt har fått nok. Den enorme skuffelsen. Skuffelsen av at alt ble annerledes enn det man trodde det skulle bli. Den slår deg virkelig hardt i ansiktet. Det er trist å tenke på hvor mye jeg gledet meg til dette året, året som skulle bli det beste i mitt liv, og hvordan det ble det helt motsatte. Det er det som er så skummelt med å sette seg forventinger, selvom jeg tror det er uungåelig. Selvfølgelig gleder man seg til noe så stort, noe som skal endre hverdagen din totalt. Før jeg dro, så jeg for meg hvordan vertsfamilien min kom til å være, hvor gøy det skulle bli å gå på Amerikansk high school, og hvor mye jeg kom til å elske byen. Det kom som et sjokk, da det viste seg at alt dette ble annerledes enn det jeg trodde. Man kan si det er min egen feil at jeg hadde forventinger, men er ikke det normalt? Er det ikke normalt å sette seg forventinger til å i det minste trives, om det er hos vertsfamilien, på skolen eller stedet der du bor? Jeg synes ikke det er urimelig å ønske seg glede.

Ingen kan vite hvordan det egentlig føles, før de står i samme situasjon selv. 17 år gammel, på andre siden av jordkloden, helt alene i en familie du ikke kjenner. Det er en veldig absurd og rar følelse, å komme til et helt nytt og fremmed sted. Noen takler ensomheten lett, mens for andre føles den ut som en tusen kg tung sten på brystet ditt som hindrer deg i å få puste. Alt avhenging av hvem du er. Ingen er lik, og alle takler situasjoner på forskjellige måter. For meg var denne stenen utrolig tung, og jeg har bært den rundt med meg i snart to måneder. Det kommer til et punkt der du må spørre deg selv: Er det virkelig verdt det? Er det verdt det å bære rundt på noe så tungt, bare for å ikke se frykten i øyet og innrømme at du ikke klarer mer. At nok er nok. Jeg har måtte bestemt meg for å ta vare på meg selv og min egen glede. Jeg ikke er meg selv uten den. 

 



 
Min største frykt med å reise hjem er hva andre vil tenke. Vil de se på meg som svak, eller vil de støtte meg i det valget jeg tar. Tusen tanker og scenarioer spinner rundt i hodet mitt. Jeg ser for meg alle spørsmålene jeg kommer til å få. Spørsmål om hvorfor jeg dro hjem, hva som egentlig skjedde, og hvorfor jeg ikke trivdes. Å oppsummere alt dette i et kort svar, er umulig. Jeg er forberedt på, og jeg prøver å akseptere, at noen vil ha vanskelig for å forstå situasjonen jeg var i, fordi de ikke har vært i samme selv. Det er ingenting annet jeg kan gjøre enn å bite tennene sammen, og prøve å se forbi det. Hadde frykten for hva folk tenker om meg holdt meg tilbake, ville jeg ikke tilgitt meg selv i etterkant. Heldigvis, har jeg en fantastisk familie og vennegjeng som alltid støtter meg og står bak valgene mine, uansett hva. Når man finner seg selv i en tung periode i livet, lærer man seg virkelig å sette pris på de du har rundt deg. Samtidig som savn er noe av det værste man kan føle, er det også noe fint, fordi det viser oss hvor avhengig, og hvor glad vi er i hverandre. Selvom utveksling noen ganger føles bortkastet, har det lært meg og nyte hver dag med de jeg er glad i, for vi glemmer lett hvor heldige vi er. Man tenker ikke alltid over det, men det å ha noen som bryr seg om deg, er helt nødvendig for at vi som mennesker skal være lykkelig. Jeg vil påstå at det viktigste i livet er å bli tatt vare på av de rundt deg, og ta vare på de tilbake.

 

 

Akkurat nå er det ingenting jeg vil mer enn å gi en etterlengtet klem til de der hjemme som venter på meg. Jeg kan ikke beskrive lettelsen og gleden av at jeg snart skal få se de igjen. Noen ganger må man ta kontroll over situasjonen og stå opp for deg selv, uansett hva de rundt deg tenker og hvor vanskelig det føles. Avgjørelsen om å avslutte utvekslingsåret mitt var på ingen måte en lett en, og det gikk flere tunge uker med mye prøving og feiling, før jeg endelig tok det valget jeg vet er best for meg. 


"Remembering that I'll be dead one day is the most important tool I've ever encountered to help me make the big choices in life. Because almost everything - all external expectations, all pride, all fear of embarrassment or failure - these things just fall away in the face of death, leaving only what is truly important."
Steve Jobs 











ABOUT ME
Hei og velkommen til bloggen min. Jeg er ei eventyrlysten jente på 17 år som til høsten pakker kofferten og flytter til USA. Gjennom denne bloggen kan du følge mitt utvekslingsår i Los Angeles, California 2015/2016.

CONTACT
mail : hannasethj@gmail.com
instagram: hannasethjohnsen
twitter: hannajohns1

+ Legg meg til som venn




K A T E G O R I E R
Utveksling ·


A R K I V
September 2015 ·


This design is made by
Charlotte V. Økland

hits