Jeg skal hjem til Norge. For godt. Etter to harde mneder med trer, slit og svnlse netter har jeg ftt nok. Kroppen min og hodet mitt har ftt nok. Den enorme skuffelsen. Skuffelsen av at alt ble annerledes enn det man trodde det skulle bli. Den slr deg virkelig hardt i ansiktet. Det er trist tenke p hvor mye jeg gledet meg til dette ret, ret som skulle bli det beste i mitt liv, og hvordan det ble det helt motsatte. Det er det som er s skummelt med sette seg forventinger, selvomjeg tror det er uungelig. Selvflgelig gleder man seg til noe s stort, noe som skal endre hverdagen din totalt. Fr jeg dro, s jeg for meg hvordan vertsfamilien min kom til vre, hvor gy det skulle bli g p Amerikansk high school, og hvor mye jeg kom til elske byen. Det kom som et sjokk, da det viste seg at alt dette ble annerledes enn det jeg trodde. Man kan si det er min egen feil at jeg hadde forventinger, men er ikke det normalt? Er det ikke normalt sette seg forventinger til i det minste trives, om det er hos vertsfamilien, p skolen eller stedet der du bor? Jeg synes ikke det er urimelig nske seg glede.

Ingen kan vite hvordan det egentlig fles, fr de str i samme situasjon selv. 17 r gammel, p andre siden av jordkloden, helt alene i en familie du ikke kjenner. Det er en veldig absurd og rar flelse, komme til et helt nytt og fremmed sted. Noen takler ensomheten lett, mens for andre fles den ut som en tusenkg tung sten p brystet ditt som hindrer deg i f puste. Alt avhenging av hvem du er. Ingen er lik, og alle takler situasjoner p forskjellige mter. For meg var denne stenen utrolig tung, og jeg har brt den rundt med meg i snart to mneder. Det kommer til et punkt der du m sprre deg selv: Er det virkelig verdt det? Er det verdt det bre rundt p noe s tungt, bare for ikke se frykteni yet og innrmme at du ikke klarer mer. At nok er nok. Jeg har mtte bestemt meg for ta vare p meg selv og min egen glede. Jeg ikke er meg selv uten den.




Min strste frykt med reise hjem erhva andre vil tenke. Vil de se p meg som svak, eller vil de sttte meg i det valget jeg tar. Tusen tanker og scenarioer spinner rundt i hodet mitt. Jeg ser for meg alle sprsmlene jeg kommer til f. Sprsml om hvorfor jeg dro hjem, hva som egentlig skjedde, og hvorfor jeg ikke trivdes. oppsummere alt dette i et kort svar, er umulig. Jeg er forberedt p, og jeg prver akseptere, at noen vil ha vanskelig for forst situasjonen jeg var i, fordi de ikke har vrt i samme selv. Det er ingenting annet jeg kan gjre enn bite tennene sammen, og prve se forbi det. Hadde frykten for hva folk tenker om meg holdt meg tilbake, ville jeg ikke tilgitt meg selv i etterkant.Heldigvis, har jeg en fantastisk familie og vennegjeng som alltid sttter meg og str bak valgene mine, uansett hva. Nr man finner seg selvi en tung periode i livet, lrer man seg virkelig sette pris p de du har rundt deg. Samtidig som savn er noe av det vrste man kan fle, er det ogs noe fint, fordi det viser oss hvor avhengig, og hvor glad vi er i hverandre. Selvom utveksling noen ganger fles bortkastet, har det lrt meg og nyte hver dag med de jeg er glad i, for vi glemmer letthvor heldige vi er. Man tenker ikke alltid over det, men det ha noen som bryr seg om deg, er helt ndvendig for at vi som mennesker skal vre lykkelig. Jeg vil pst at det viktigste i livet er bli tatt vare p av de rundt deg, og ta vare p de tilbake.

Akkurat n er det ingenting jeg vil mer enn gi en etterlengtet klem til de der hjemme som venter p meg. Jeg kan ikke beskrive lettelsen og gleden av at jeg snart skal f se de igjen. Noen ganger m man ta kontroll over situasjonen og st opp for deg selv, uansett hvade rundt deg tenker og hvor vanskelig det fles. Avgjrelsen om avslutte utvekslingsret mitt var p ingen mte en lett en, og det gikk flere tunge uker med mye prving og feiling, fr jeg endelig tok det valget jeg vet er best for meg.


"Remembering that I'll be dead one day is the most important tool I've ever encountered to help me make the big choices in life. Because almost everything - all external expectations, all pride, all fear of embarrassment or failure - these things just fall away in the face of death, leaving only what is truly important."
Steve Jobs